Støyklager fra okkuperte rom er en av de vanligste tilbakeringingene i VVS-prosjekter. Viften ble spesifisert riktig, luftstrømmen er i mål, systemet balanserer ut – og så hører noen i konferanserommet en lav summing gjennom taket og samtalene begynner å komme inn. De fleste av disse problemene spores tilbake til ett trinn: støyvurderingen ble enten ignorert under valget eller feiltolket på timeplanen.
De to vurderingene du vil se
Viftelyddata vises vanligvis i to former. Den første er sone-vurdering, som beskriver den oppfattede lydstyrken til selve viften, vanligvis målt ved en spesifisert avstand og kanaltilstand. Det andre er lydstyrkenivå, uttrykt i desibel på tvers av oktavbånd. Dette er den rå akustiske energien viften genererer.
Sone-rangeringer er nyttige for å sammenligne fans i en katalog. En vifte vurdert til 10 soner er omtrent dobbelt så høy som en vurdert til 5 soner. Skalaen følger menneskelig oppfatning, noe som gjør den praktisk for raske sammenligninger. Begrensningen er at sonevurderinger ikke forteller deg hva som skjer etter at luften forlater viften – hvordan kanalnettet, lyddemperne og terminalenhetene endrer lyden før den når den okkuperte plassen.
Lydeffektnivåer beskriver derimot kilden. De tar ikke hensyn til rommet, kanalbanen eller avstanden fra viften til lytteren. Men de gir inngangsdata for akustisk modellering, som er hvordan du faktisk forutsier om et rom vil være for høyt.
Hvorfor katalogvurderinger villeder
Publiserte viftestøydata gjenspeiler nesten alltid AMCA Standard 300 testforhold. Viften er montert på en testrigg med rette inn- og utløpskanaler, ingen albuer, ingen overganger, ingen systemkoblinger. Ekte installasjoner er ingenting som dette.
Innløpsbegrensninger, utløpsalbuer nær viften og turbulent luftstrøm som kommer inn i hjulet øker støyeffekten. En vifte som ser stille ut på papiret kan være betydelig høyere når den er koblet til faktiske kanalsystemer. Forskjellen er ikke liten - den kan være 5 til 10 desibel, noe som er merkbart for alle i rommet.
Hva som faktisk styrer lyden
Tre faktorer dominerer viftegenerert støy. Den første er tippehastighet. Raskere tippehastigheter produserer mer støy over alle frekvenser, spesielt de høyere oktavene. Dette er grunnen til at store, saktegående vifter er mer stillegående enn små, hurtigsvingende vifter som beveger den samme luftstrømmen.
Den andre er impellertypen. Aerofoil og bakoverbuede hjul er generelt roligere enn foroverbuede eller radielle bladdesign ved sammenlignbare driftspunkter. Bladformen påvirker hvordan luften forlater hjulet, og jevnere utgangsstrøm betyr mindre turbulens og mindre støy.
Den tredje er systemeffekt. Dårlige inntaksforhold - som et tett plenum, en skjerm eller en nærkoblet albue - skaper turbulent luft som kommer inn i viften. Hjulet mottar ikke en ren, jevn flyt, og den resulterende ustabiliteten genererer støy som ikke vises under testforhold.
Standarder og samsvar
ASHRAE Standard 90.1 og ulike grønne byggeprogrammer inkluderer akustiske kriterier, men den mest refererte standarden for viftestøy er AMCA Standard 300, som styrer testmetodene for viftelyd. Mange spesifikasjoner refererer også til NC (Noise Criterion)-kurver eller dBA-grenser for okkuperte rom.
Gapet mellom disse standardene og faktisk feltytelse er der problemer oppstår. En vifte som oppfyller NC-kravet ved fabrikktest kan overskride det i felt dersom installasjonen introduserer systemeffekter. Den eneste måten å lukke dette gapet på er å ta hensyn til installasjonsforholdene under valg, ikke etter igangkjøring.
Praktisk tilnærming til utvelgelse
MIDI Industrial gir lydkraft og sonedata for alle sentrifugal- og EC-viftemodeller. Vår utvalgsprosess inkluderer systemeffekthensyn som påvirker både ytelse og støy. Når et prosjekt har strenge akustiske krav, anbefaler vi å gjennomgå den komplette luftveien – fra vifteutslipp gjennom kanalnett til terminalenheter – i stedet for å stole på viftevurderingen alene. Viften er bare én komponent i kjeden, og kjeden er bare så stille som det høyeste leddet.