En fans publiserte ytelsesdata representerer ideelle forhold. I laboratoriet kommer luft inn i viften gjennom en rett, uhindret innløpskanal og går ut gjennom en lignende utløpskonfigurasjon. Ingen albuer, ingen overganger, ingen skjermer, ingen plutselige utvidelser. Virkelige installasjoner ligner sjelden på dette oppsettet, og gapet mellom katalogvurderinger og feltresultater kommer ofte ned til én faktor: innløps- og utløpsforhold.
AMCA-systemeffekten
AMCA Standard 201 definerer systemeffekt som tap i vifteytelse forårsaket av tilkoblingen av viften til systemet. Det er ikke en egenskap til selve viften. Det er konsekvensen av hvordan luften kommer inn og ut av viften. Når luftstrømmen som nærmer seg viften er turbulent, ujevn eller begrenset, kan ikke hjulet utvikle sitt fulle trykk og effektivitet. Den samme viften i samme system kan levere 10 % til 20 % mindre luftstrøm, helt avhengig av hva som er koblet til innløpet og utløpet.
Innløpsforholdene betyr mest
Luften som kommer inn i en sentrifugalvifte bør være så jevn og rett som mulig. Impelleren er designet for å akseptere strømning som nærmer seg jevnt fra alle retninger. Når innløpet er kompromittert, blir strømningsfeltet ved hjulet forvrengt. Noen blader ser høyhastighets luft mens andre ser delvis vakuum. Resultatet er redusert trykkutvikling, lavere effektivitet og økt støy.
Vanlige innløpsproblemer inkluderer nærkoblede albuer som introduserer virvel, innløpsbokser med dårlig indre geometri og skjermer eller beskyttelser som skaper ujevn strømning. Selv noe så enkelt som en sommerfugldemper plassert for nært vifteinntaket kan forvrenge strømmen nok til å påvirke ytelsen.
Tommelfingerregelen er å sørge for minst én innløpskanaldiameter med rett løp før viften. To diametre er bedre. Hvis plassen ikke tillater dette, kan flytrettere eller svingvinger hjelpe, selv om de tilfører sin egen lille motstand.
Uttaksforhold skaper sine egne problemer
Utløpsforholdene påvirker ytelsen annerledes enn innløpsforholdene, men de har betydning. En utløpsalbue rett ved siden av vifteutløpet skaper en trykkasymmetri ved hjulets periferi. Den siden av hjulet som vender mot innsiden av albuen ser høyere trykk enn den motsatte siden. Denne ubalansen reduserer viftens evne til å utvikle jevnt trykk og kan forårsake vibrasjoner.
Løsningen er den samme: Sørg for rett utløp der det er mulig, eller bruk et utløpskammer som lar luften fordele seg jevnt før den kommer inn i kanalsystemet. Noen viftearrangementer inkluderer en utløpsovergangskjegle designet for å redusere hastigheten gradvis og minimere turbulens.
Måling av virkningen
Kvantifisering av systemeffekt krever sammenligning av feltmålinger mot viftekurven med passende korreksjoner. AMCA Standard 201 gir tabeller og beregningsmetoder for å estimere ytelsestap basert på spesifikke innløps- og utløpskonfigurasjoner. Disse korreksjonene er ikke små avrundingsfeil - de kan forskyve det effektive driftspunktet med en betydelig margin.
En vifte valgt til å levere 10 000 CFM ved 3 tommer statisk trykk med et rent inntak kan levere bare 8 500 CFM når en tettkoblet albue og et begrenset inntak er tatt med. Det underskuddet på 1500 CFM er forskjellen mellom et system som møter design og et som ikke gjør det.
Design rundt begrensningen
Når plassbegrensninger umuliggjør ideelle inn- og utløpsforhold, må utvelgelsesprosessen kompensere. Dette kan bety å velge en større vifte for å overvinne den forventede systemeffekten, eller spesifisere en viftetype som er mindre følsom for innløpsforvrengning. Bakoverbuede vifter tolererer generelt dårlige innløpsforhold bedre enn foroverbuede design, selv om ingen av dem fungerer godt under alvorlig strømningsforvrengning.
MIDI industrielle valg står for systemeffekt som en standard del av spesifikasjonsprosessen. Vi gjennomgår innløps- og utløpskonfigurasjoner under valg og bruker passende korreksjoner for å sikre at viften leverer den nødvendige ytelsen under faktiske installasjonsforhold, ikke bare i laboratoriet.